Etter å ha sendt en fortropp på fire for å gå opp løypa i 2011, stilte Trondheim triatlonklubb med en solid delegasjon i årets AXTRI. Med unntak av arrangørene fra Bergen, var vi den ledende klubben med våre 2 damer og 9 menn.
Godværet fra i fjor var en saga blott. Skyene og samtaler om sykkelbekledning hang lave og tette over fjorden ved svømmestart. Det var allikevel varmt i været, og lite vind og bølger. Badetemperaturen var 15 grader – et par grader varmere enn i fjor. Dermed var det alt i alt en fin dag for triatlon i Aurland.
Et felt på 24 ekstreme halvjernkvinner og 160 ekstreme halvjernmenn stilte håpefullt til start. Anders Stubban var vår hai på svømminga, og kom på land blant de ti første. I skiftesonen regjerte vi med seks av de ti raskeste, og Øystein Høgsand som kongen på haugen. Her er klubbkulturen god! Rune André syklet sterkt frem og tilbake over Aurlandsfjellet, og hadde den femte raskeste sykkeltida. På løpsetappen fikk Øystein igjen fart på skøytene, og seilte med femte beste løpstid inn til en imponerende fjerdeplass totalt med tida 7.16.12. Ann-Kristin Lien tok en velfortjent bronse blant kvinnene med tida 8.35.33.
Det var slitne og stolte klubbmedlemmer som samlet seg i målområdet i Aurlandsdalen og snakket om løpet. Nedenfor kan du lese noen beretninger om hvordan løpet var. Fire stykker kom i mål på under åtte timer, og kunne ikle seg den gjeve rødtrøya: Øystein Høgsand, Lars Ursin, Rune André Bjørnerud og Dagfinn Karlsen. Morten Jystad kom inn på 8.01, og fikk fin blå trøye sammen med Joakim Ramstad (ex tt), Ann-Kristin Lien og Svenn-Ivar Svendsen. Anders Stubban, Erlend Ellefsen, Cathrine Mediaas og Hallvard Aune fikk alle frisk grønn trøye. Dermed kunne samtlige deltagere fra Trondheim feire en tid under 10 timer!
AXTRI er et flott og tøft arrangement. Organiseringa er god, og løypa er nydelig. AXTRI er rett og slett en storslagen idé. Vi er takknemlige for at Bergen Triathlon Club legger til rette, og inviterer oss til å delta på dette!
Resultater, og lenker til bilder fra Aurland, finner du på www.axtri.no
Ann-Kristins beretning:
AXTRI manifesterte Trondheim triatlonklubb. I løpet av få år har vi maktet å gjøre klubben synlig. Resultatene har vært gode, ja, men jeg tenker først og fremst på at vi har vist oss frem som en flott og sammenspleiset gjeng. Den sosiale biten vi i sammen har, står for meg som minst like viktig som det idrettslige. I løpet av helgen pratet jeg med mange som syntes det var flott å se vi var så mange fra Trondheim. Vi er blitt en klubb!
I forkant:
Reiste nedover på torsdag. Som vanlig sammen med Cathrine, men denne gangen var vi så heldige å få Anders sammen med oss i bilen. (Om han i ettertid føler seg like heldig, skal være usagt!) Jeg og Cathrine har fått det som en vane de siste årene å slå opp teltet vårt i målområdet, og på AXTRI var det vel plassert ca. 3 meter fra mållinjen.
Fredag kjørte vi en tur over Aurlandsfjellet for å sjekke sykkelløypa. Bakkene bekymret meg ikke, men nedkjøringene forsto jeg ville bli hårete.Værprognosene var mildt sagt labre med opptil 33mm nedbør, så diskusjonene i bilen kretset mye om klesvalg.
Middag med mange i klubben i Aurland. Jeg var redd for å bli sulten dagen etter, så jeg bestilte meg like godt to middager! Så gikk det slag i slag med preracemøte og forberedelser til morgendagen. Fylte flasker og tapet på sportsbarer på sykkelen.
Fin sammenkomst med resten av TrondheimTri-gjengen ved Østerbø på slutten av kvelden.
Deretter en nokså søvnløs natt i teltet. Hadde jeg ordnet nok mat? Var kun cola en god idé på løpedelen? Mange tanker svirrer natten før konkurranse!
Svømming: 34.16
Seedet i grønn pulje, så stilte meg sammen med flere grønnskollinger. Plutselig har nedtellingen begynt, og jeg skvetter høyt når smellet kommer!
Det var en nokså trang svømmestart, så frem til første bøye ble det en del knuffing og anspent pusting. Rundet fint og fant flyten på langstrekket. Fant en kar å drafte på, og han holdt jeg hele veien inntil mål. Fint og grønt vann. Og ikke gjorde det noe om man fikk en munnfull; jeg tror Pirbadet har høyere saltinnhold!
Alt i alt en sjeldent fredfull og harmonisk svømme-etappe. Opp fra vannet fiklet jeg med å få opp våtdrakta, men vips var en velvillig funksjonær der og dro ned glidelåsen. Maken til luksus!
Sykling: 4.47.29
Lykkelig over å være ferdig med den delen jeg liker aller minst, kunne jeg nå begynne på det jeg gledet meg til; å sykle laaange bakker!
Men det var en røff start. Etter kanskje 2 minutter på sykkelsetet starter bakken. Følte meg ikke akkurat varm i sykkelmuskulaturen. Tenkte det kom til å bli en lang dag, så nå måtte jeg passe på å ikke være overivrig. Følte jeg la an til et moderat tempo, men startet raskt å plukke rygger. Et stykke oppi bakken så jeg ryggen til Cathrine. Og sååå glad jeg ble av å se henne sykle bakker slik jeg aldri hadde sett henne før – bra! Opp på siden snakket jeg litt med henne om valg av tempo, og vi var begge enige om at det var lurt å ta det med ro.
Et par hårnålsvinger lenger opp ser jeg ryggen på ei dame til, nærmer meg og ser det står “Annett” på nummeret. Jeg vet hva det betyr; det betyr Annett Finger – årets Norsemanvinner som knuste løyperekorden. Fra det tidspunkt tror jeg det sa “pang” i hodet mitt og all fornuft forsvant.
Jeg syklet forbi henne og fikk et voldsomt kick. Hun hang på godt ei lang stund, men så ser jeg hun slipper. Inni meg et sted forstår jeg at hun kjører kontrollert og at det tempoet jeg har er galskap. Målgang var liksom ikke på toppen av bakken! Jeg er glad jeg syklet uten pulsklokke, det forundrer meg ikke om den ville ha registret en ny makspuls.
Enda lenger opp i bakken kommer Dagfinn opp på siden av meg. Han sier noe om at ingen kjører så hardt som meg. Jeg ler av det, sier jeg forstår jeg vil møte veggen, men det er så deilig å ligge på andreplass at det driter jeg i! Målet ble med ett å komme først inn til T2, så fikk jeg bare møte veggen og deretter la forfallet skride frem.
Vel oppe på platået er det så uendelig deilig å få fart på føttene og vind i kroppen. Jaget etter å innhente førstedama er så stort at egoet mitt velger å ikke stoppe på drikkestasjonen, enda jeg straks er tom.
Nedkjøringen mot Erdal starter, og plutselig er det ikke så gøy lenger. Veibanen er våt, asfalten er full av humper og svingene er mange. Og på toppen av det hele er jeg ei skikkelig pingle. Folk suser forbi som om det var sykler i et TV-spill de styrte, og de selv satt på andre siden av skjermen. Ikke forstår jeg hvordan noe levende tør å være så vågal! Hele kroppen min er nokså anspent og det begynner og kjennes i nakken. Tricepsen får også kjørt seg av statisk bremsing. Jeg er kald og nedoverbakken evigvarende. De første syklistene begynner å komme i mot, og det er herlig å se at både Rune Andre og Øystein er helt oppe blant de beste. Heia Trondheim!
Et godt stykke før dalbunnen er nådd ser jeg lederdama komme i mot meg godt i gang med å tråkke seg oppover bakken igjen. Hun er langt foran meg, og det er ok.
U-sving i Erdal med masse jublende folk. Noen av dem må ha rukket å bytte ut kassetten min; for det er akkurat slik det føles. Jeg har ikke lette nok gir og det går treigt! Spiser en bar, tror jeg bruker 10 minutter på å få den ned. Bakken på denne siden er brattere, og hvert strekke er lengre. På mange måter mer monoton, men det er befriende avvekslende å ha fokus på de ryttere som kommer imot på vei ned. Jeg heier på alle damer og alle med grårøde drakter. Cathrine kommer raskt i mot og jeg hyler noe om at jeg er sinnsykt imponert; tenk hvor bra hun har syklet bakkene!
Jeg er tørst og det er langt opp til toppen. Sparer og tar minislurker. Tilslutt handler alt om at bakken må ta slutt og drikkestasjonen atter gjenoppstå! Det er langt opp og alt er betraktelig tyngre enn det var på andre siden av fjellet. Endelig; ny drikkeflaske! Og det smakte nyyydelig. Nå gjensto bare å komme seg over platået nok en gang og deretter overleve nedkjøringen til Aurland. Det kjentes som om det aldri tok slutt med nye bakketopper. Ut i fra andre syklisters uttalelser, kunne det virke som om det ikke var bare meg som syntes dette var drygt tungt.
Da sykkelen tiltes nedover er jeg enda mer defensiv. Jo mer sliten jeg er, desto dårligere sykler jeg nedoverbakker. Det blir ikke bedre da jeg møter tett tåke og sikten fremover er lik 5 meter. Etter Stegastein suser med ett en rødkledd kvinnelig syklist forbi. Svusj – så er Annet Finger`s revansj et faktum. Hun sykler gruelig raskt ned serpentinsvingene!
Flata bortover til T2 oppleves som tung, det er ikke mye saft igjen, gitt!
Løping: 3.07.52
T2 er av den minimalistiske sorten, men som ved alt annet ved arrangementet, går det knirkefritt. Jeg får dradd av meg løse knær og armer. Spist en New Energy, tatt på løpesko og løpesekk. Av erfaring vet jeg at det bruker å ta meg et par kilometer før jeg får kontakt med løpebeina, men jeg kjenner med en gang at de er gode. Altså, til meg å være. Jeg er ingen løper. Første delmål på løpinga var de første 5km inn til stien og stigningen begynte. Jeg visste hele tiden at jeg hadde brukt altfor mange krefter, og at det bare var et tidsspørsmål før fjellveggen kom imot. Jeg kjedet meg på den flate asfalten, og gledet meg til variasjonen som var i vente. Jeg hadde ikke løypeprofilen klart for meg, men på forhånd hadde jeg regnet med det ble full stopp da bakkene begynte, og at det ville bli gåing fra 5km og inn mot mål.
Overraskende nok fortsatte jeg å løpe innover dalen, oppover stiene. Ikke raskt, men traltende. Allikevel glad for at jeg på et vis holdt det gående. Jeg kan ikke å fote meg i terrenget, men jeg kan det å holde tralten. To tanker kretset: 1) når sier det stopp?, 2) hvor lang tid tar det før jeg blir tatt igjen av damene bak?
Nå begynner jeg å bli skikkelig sliten. Jeg begynner å grine, og det vet jeg ikke er et godt tegn. Men jeg har slitt meg ut på denne måten før, så jeg vet at tårer betyr at jeg må ha næring. Så det blir regelen oppover mot mål: hver gang jeg begynte å grine tok jeg noen biter fra en bar eller en slurk gel. Joakim Ramstad tar meg igjen, og å se en klubbfrende oppleves som å møte en frelser! Han er storkar og spanderer en slurk kaffe/cola-blanding. Jeg var takknemlig, men må vedgå det smakte helt grusomt. Jeg spurte han hvor langt bak neste dame var, han anslo et par minutter.
10km merket passeres og jeg tenker for første gang at tredjeplassen muligens kan holde inn. Alle turister heier og kommer med oppbyggende rop. Jeg takker alle og enhver, men med tårer. Jeg blir så depressiv når jeg er helt utslitt. Så jeg sjangler meg videre på stien, gråter og synger “Quite emotional” av Madrugada. Hver km som passereres er en seier, men det oppleves som svært mentalt tøft å ligge der på tredje og vente på å bli tatt igjen.
3km-merket passeres, og da tillater jeg meg å kjenne på gleden over å ha gjennomført konkurransen. Jeg ser meg selv gå i mål. Helt over meg av lykke for at jeg sto løpet ut.
Øyeblikket etter snur jeg meg for å forsikre meg om at jeg fortsatt er alene. Åååååh nei, ei blåkledd dame kommer opp stien på en måte som om hun skulle tilhørt hjorteslekten! Jeg vet hvem hun er. Hun er den som har løpt maraton på under 3 timer i år.
Jeg taper kampen øyeblikkelig. Banner og gråter om mulig enda mer.
Så tenker jeg på den lange vinteren som er i vente, og hvor mange anledninger som vil by seg til å irritere meg over at jeg ikke var sterk nok til å mobilisere.
Jeg prøver!
Det er 2,5km til mål og jeg starter en spurt. Alt fokus er å treffe riktig på hvert eneste steg. Åpner grinda som plutselig sperrer stien. Og jeg lukker den! Fyker over bekker og steinpartier. Ut på grusen og jeg kan skimte Østerbø hvor jeg vet mållinja er.
Snur meg; avstanden er fortsatt 10 skritt. Jeg har sikkert aldri løpt så raskt i hele mitt liv, aldri på et intervalldrag eller noe. Det er svingete inn mot mål, og jeg vet jeg må gjøre alt riktig. Treffe presis.
Og tenk, det gjør jeg 🙂
Totaltid: 8.35.33 og tredjeplass!!
Cathrines beretning:
Dette var første lange og harde konkurranse for meg. Jeg visste egentlig ikke hva jeg gikk til. Jeg hadde trent, men hadde jeg trent nok og riktig? Jeg var spent på det meste. Hva skjer etter mange timer med konkurranse? Vil kroppen klare det? Hvor langt kan jeg presse meg selv? Møter jeg veggen? Hva gjør jeg hvis jeg ikke orker mer og jeg befinner meg helt alene? Over 3000 høydemeter på syklinga, over 1000 høydemeter på løpinga. Var jeg klar for det?
1900 fantastiske meter med svømming i grønn sjø. Jeg en ingen sprinter, desto mer utholdende. Jeg har samme fart de første 100metrene som resten av distansen. Mange spurtet ut mot første bøye men klarte ikke holde farten oppe, med det resultat at når første bøye var nådd kunne jeg begynne å plukke svømmere. Det er svært tilfredsstillende å svømme forbi så mange. Opp av vannet på 31.37, som nr 30 totalt. Er rimelig fornøyd med det.
På sykkelen var det bare å finne en jevn rytme. Jeg vekslet med å sitte og stå. Jeg hadde et lite håp om å rekke opp til gården før Ann-Kristin kom og tok meg igjen. Som vanlig hørte jeg kvitringa hennes et stykke nedenfor meg i bakken da hun kom. Men denne gangen var jeg bare glad for å se henne. Hun kjørte på, og det så egentlig svært lett ut der hun forsvant lenger og lenger fra meg.
Det som er så fint med å svømme raskt og sykle desto dårligere er at jeg får hilst på nesten alle fra klubben. Resten av deltakerne også, for det var svært mange som syklet forbi. Opp til toppen på 1300 meter gikk det fint. Pulsen var nokså høy og det føltes bra. Over platået fikk jeg endelig litt fart, kunne ligge litt i tempostilling og kose meg.
Nedkjøringen til Erdal var iskald og tåkete. Jeg hadde glemt å ta på hansker. Veien var smal. Langt om lenge begynte teten å dukke opp. Gledelig kunne jeg konstantere at Rune og Øystein lå på 4. og 5.plass. Ann-Kristin hadde bare en dame foran seg. Den jenta altså! Hun hadde kjørt forbi Annett Finger, Norsemanvinneren. Nesten fremme i Erdal tok jeg igjen ei som er svært god til å løpe. Hun syklet forbi meg på rundt 11-1200 meter på andre siden av fjellet. Hun hadde enten hatt et uhell, eller så var hun pysete i nedkjøringene. Jeg skjønte at det kunne være håp for Ann-Kristin om pallplass.
Turen opp fra Erdal ble lang og ensom. Jeg hadde min første og heldigvis eneste deppeperiode her. Jeg lovte meg selv og aldri være med på dette igjen og slett ikke delta på Norseman. Vinden begynte også å ta på vei opp mot toppen. Heldigvis tok Erlend meg igjen og jeg ble i litt bedre humør. På matstasjonen var det morrpølse jeg ville ha. Mens jeg hadde munnen full av pølse oppdaget jeg potegullet og fikk dytta inn litt av det også sammen med pølsa. De få saltsildene jeg hadde i lomma var bløte og fine etter regn og sjøvann. De gikk ned på høykant. Det er rart hvor lite kresen en blir når det er konkurranse.
Over platået slet jeg og jeg så stadig færre syklister. Det var bakker her også, korte, men ille nok. Så tippet det endelig nedover, og jeg suste av gårde. Hoi som det gikk! Helt til tåkehavet og jeg måtte være forsiktig. Jeg ble rørt da et søskenpar på 6-7 år sto og klappet og heiet nedi bakken. Snart skulle jeg få løpe.
Jeg tok meg uvanlig god tid i skiftesonen, jeg var sliten og trengte en pause. Prata litt med funksjonærene og sikra meg litt mer morrpølse. På med sekken å la i vei. Det var tungt. Jeg slet meg av gårde på asfalten. Håpet på at bakkene skulle begynne snart og jeg kunne få gå. Jeg tror jeg brukte nærmere 35 min på de først 5 km. Heldigvis begynte stigningen like etter Vassbygdi. Det var godt å gå. Jeg ble stadig vekk tatt igjen, av menn. Jeg brydde meg ikke så hardt om det. Turistene heiet, og jeg følte meg vel. Jeg liker å vandre i oppoverbakke, selv i liten fart. Der det var flatt løp jeg. I begynnelsen av løpinga var det demotiverende å se kilometer-skiltene. Jeg begynte å regne litt på hvor lang tid jeg kom til å bruke om stigningene bare fortsatte på samme måte. Jeg fant ut at jeg slett ikke kom til å nå målet mitt om 9timer 30 min, det kom til å bli langt over 10 timer. Men jeg sto på, sa til meg selv flere ganger: Jobbe på nå, kom igjen. Det hjalp. Jeg tok frem potetgullposen og saltsilda. Jeg fant også frem musikken min. Etter hvert ble det bare mer og mer flater og jeg kunne løpe nokså mye. Det var en befriende følelse. Jeg tok igjen hun nederlandske som sykla forbi meg. Endelig!
Det var flere menn som bare gikk mens jeg løp. Jeg satte opp farten siste 3 km. Det var en lettelse å se målområdet på Østerbø. Jeg begynte å smile og var så uendelig glad for å ha nådd målet mitt. Mestringsfølelse til tusen og jeg var stolt over å ha klart denne kraftprøven på 9timer og 21 min. Målet om topp 10 var også sikret.
I mål ble jeg overfalt av en lykkelig Ann-Kristin som hadde kjempet hardt og vunnet 3.plassen. Gratulerer snuppa! All ære til de deltok og kom i mål på denne flotte konkurransen. Og til Bergen Triatlonklubb som gjorde dette mulig. Og ja, jeg skal forsere Aurlandsfjellet og Aurlandsdalen igjen senere et år. Jeg må jo ha ei blå skjorte også.