19. februar 2023 gikk NM vintertrialon av stabelen på Skeikampen. Trondheim triatlonklubb var representert med to utøvere. En av disse to var Rolf Solheimdal Johansen, og Rolf har vært så grei å dele sin opplevelse med oss i denne rapporten.
Rapport fra NM Vintertriatlon 2023 på Skeikampen
På lørdag ettermiddag mottok jeg en melding i Spondgruppen for Vintertriatlonutvalget i Trondheim Triatlonklubb (TTK). Det var fra Torgeir, fra vintertriatlonutvalget, som lurte på om jeg kunne skrive en rapport fra NM i Vintertriatlon på søndag. Jeg var på vei mot Skeikampen etter en lang dag med elbil fra Trondheim, og jeg var sjelden så spent før en konkurranse. Dette var noe helt nytt for meg, med mange idretter kombinert i én konkurranse, og med flere elementer som kunne føre til tidsforlis. Selv om jeg hadde forberedt meg helt siden høsten da jeg takket ja til å være en del av vintertriatlonutvalget, og til og med deltatt på en samling i Østersund med det svenske landslaget i triatlon hvor jeg ble kjent med idretten og mange i ledelsen for det norske og svenske triatlonforbundet, samt min gode venn Audun fra Arendal som skulle delta i samme klasse i NM.
Tilbake til rapporten – noe jeg aldri hadde gjort før, men jeg tenkte at det kunne minne om en ungdomsskolestil fra juleferien… Jeg sa ja til å prøve meg, men var litt avhengig av motivasjonen etter hvordan det ville gå.
Etter å ha ankommet Thon hotell Skeikampen sent på kvelden, fant jeg frem treningsdressen min og dro en runde ned til stadion. Det var merkelig at de ikke hadde skiltet bedre hvor riktig vei gikk, men etter en liten omvei fant jeg en helt mørklagt parkeringsplass. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde sett for meg, men jeg hadde vel forventet meg flere lyskastere og folk som jobbet med merking av løypene. Jeg møtte bare en erfaren løypekjører som ba meg unngå å gå i de nypreparerte skiløypene siden det skulle være konkurranse neste dag, som om jeg ikke visste det… Etter en liten overtalelse fikk jeg lov til å gå i løypene etter en halvtime og ta en tur i lysløypa i mellomtiden. Klokken var allerede nesten ni på kvelden, og jeg hadde lyst til å trene litt. Jeg ruslet langs kanten av løypa og prøvde å finne frem i mørket, men det var vanskelig siden jeg hadde glemt løypekartet på hotellet. Jeg brukte mobilen min, men skjermen ble litt liten til alle pilene i forskjellige farger i alle retninger i mørket. Til slutt tok jeg en liten sykkeltur, og klokken nærmet seg halv elleve på kvelden. Audun, som hadde gransket Stravaprofilen min, fortalte meg senere at jeg hadde syklet juniorløypa. Det er en ting å se på utskrifter av løypeprofiler og kart, men noe helt annet å være ute i marka i mørket helt alene på sykkelen. Det var ikke helt dette jeg så for meg av bakker, det var bratt både oppover og nedover, dette blir tungt tenkte jeg litt slukøret da jeg la hodet på puta for kvelden…
Konkurransedagen, søndag morgen, startet med en varmbuffet på hotellet, og deretter øvde jeg på å skifte skoene på rommet. Etter å ha spist havregrøt, som jeg allerede hadde erfart var en god morgenmat, bar det nedover mot stadion et par timer før start. På vei til nummerutdelingen ble jeg ønsket velkommen av President Annette og Generalsekretær Gabrielle i Norges Triatlonforbund, som jeg ble kjent med gjennom en utviklingshelg med Triatlonforbundet tidligere i høst.
Jeg syklet en runde for å teste løypa før alt utstyret ble plassert i skiftesonen. Race-briefen ble sendt ut på e-post noen dager i forveien, og det ble kun et kort sammendrag på start før startskuddet for løpedelen. Jeg hadde plassert meg godt ut på siden og fikk en god start i rygg på eliten. Men etter noen hundre meter i motbakke ble det for tungt å holde 3:30 fart. Jeg så tidlig at jeg ikke klarte å følge ryggen til Audun, som jeg så på som en av mine sterkeste konkurrenter i klassen M45-49. Jeg hadde sjekket de andre konkurrentene via EQ Timing, og så at alle hadde sterke plasseringer fra blant annet sykling og løping. Men jeg så også at konkurrentene hadde få eller ingen resultater i skikonkurranser tidligere, og derfor hadde jeg et håp om medalje fra start. Samtidig kjente jeg på en følelse av at det ville være kjipt med en femteplass.
Etter noen svinger kom Torgeir forbi meg og tipset om at jeg gjerne burde være litt lettere i steget, men jeg følte ikke at jeg hadde det helt i meg denne dagen. Samtidig løsnet pulsbeltet rundt brystet, og jeg brukte litt for mye energi på å irritere meg over småting, enn å få det beste fraskyvet i snøen som jeg tråkket litt igjennom for hvert steg jeg tok. Heldigvis var det ikke mer enn to runder med løping a 2,5 km før første skiftesone, T1, stod for tur. Skiftet gikk sånn passe, men jeg så at det var store forbedringsmuligheter for et raskere skifte.
Jeg fikk bra dreis både oppover og nedover på de nyinnkjøpte Nobby Nic-dekkene med et passe lavt dekktrykk på ca. 15 psi. Plutselig dukket også ringreven Torgeir opp fremme i synsfeltet, og farten økte ytterligere i en liten motivasjonsrus. Etter fire runder a 2,5 km på sykkelsetet var det bare å henge sykkelen fra seg og ta på seg skiene.
Jeg rotet litt med skiskoene da jeg hadde dratt sokker utenpå for å unngå snø i bindingsleddet. Sokkene endte opp for langt opp over glidelåsen, men jeg klarte å komme meg av gårde. T2-tiden min kunne likevel blitt bedre. Å ta på stavene i oppoverbakke var ikke lett uten å miste fart, og jeg burde ventet med det til første nedoverbakke. Jeg følte at det var mange områder jeg kunne forbedre meg på under norgesmesterskapet, men siden dette var min første konkurranse, så måtte det vel bli sånn.
Første runde av fire, på 2,5 km hver, gikk sånn passe. Jeg merket at det var annerledes å gå på ski etter å ha gitt alt på sykkelen. Men andre og tredje runde gikk bedre. Jeg fikk en stor motivasjonsboost da jeg så Auduns hvite dress langt der fremme på tampen av tredje runden. Jeg ga alt jeg hadde i den siste bakken med padling, slik at han ikke skulle ha en rygg å henge på. Jeg gikk siste runde på maks fart, da jeg hadde innsett for min egen del at jeg snart var i mål. Heseblesende og med heiarop fra mitt private støtteapparat, Sondre og Live, kom jeg fint i mål og fikk beskjeden om at jeg faktisk var først i klassen!
Jeg må innrømme at jeg ikke hadde trodd at jeg skulle bli norgesmester i voksen alder, men det er aldri for sent å finne en smal idrett å vinne gull i. Jeg ble kåret til dagens gladeste vinner under premieutdelingen av konferansieren over høyttaleranlegget. Neste mål er VM om litt over en måned, så jeg må øve både på terrengløping og skiftesoner før den tid. Kort oppsummert var dette en overraskende morsom opplevelse på første forsøk 😊